Vi er en familie som brenner for brettsport og friluftsliv, om vi ser bort fra bestemor, bestefar og onklene. Fem av oss bestemte oss for å dra på bobilferie finne ut om ungene ville like livet på veien. 

Barna våre er tre, fem og seks år gamle, og vi har en baby på vei. Legg til en hund, og du skjønner nok hvorfor vi tenkte at det kunne bli vanskelig å #explorenewplaces. Vi bestemte oss for å reise utenom sesongen, og kjøre så langt vi greide på en måned. 

Vi reiser mye med barna, og har nylig vært i England, Sør-Afrika og Portugal. Likevel hadde vi liten anelse om hvordan dette eventyret ville utspille seg. Vi valgte å lytte til alle de inspirerende reisebloggene og instagramkontoene som sier at du må tørre å gå utenfor komfortsonen. Først tenkte vi å reise i en liten van, men barna er fremdeles små. Da vi fant ut at familien skulle få et nytt medlem, måtte vi tenke over planene på nytt. Hvordan kunne vi finne sengeløsninger og ivareta alles behov, slik at alle kunne ha glede av turen? Da vi så Sun Livings utvalg av bobiler fant vi én som vi tenkte at kunne passe våre behov: A 70DK.

Barna følte seg som hjemme i det øyeblikket vi hentet bobilen hos forhandleren. De hadde med leker og bøker, og gjorde vårt nye hjem til deres eget. For oss var det en ny opplevelse å pakke mer enn vi vanligvis gjør, men vi visste ikke hvor denne turen ville ta oss eller hvordan været ville bli. Vi hadde en generell plan: Å kjøre fra Østerrike via Sveits til Frankrike for å surfe, og kanskje til og med til Portugal. Vi vurderte også snowboarding i Alpene, siden det var gode muligheter for væromslag i løpet av turen. 

Til vår store overraskelse fikk vi plass til en utrolig mengde ting i bobilens garasje: 2 surfebrett, 4 skateboard, alt vi trengte til hjemmekontoret (pcer, kamera etc), regntøy, ekstra støvler og masse organisk mat hjemmefra - bare i tilfelle. Alt det vanlige tøyet fikk plass i overskapene inne i bobilen. Hvert barn fikk sin boks til klær, det samme gjaldt oss. I tillegg var det egne bokser til leker og bøker. Ved å ta ut det lille dinette-bordet fikk vi plass til hundeburet mellom setene - perfekt! Her var hun trygg.

Så dro vi! Vel, nesten. Som bobildebutanter dobbeltsjekket vi alt, så vi reiste ikke før vi hadde kjøpt nye gassflasker, fylt opp vanntanken, tømt gråvannstanken - og siden vi ikke hadde gjort noe av dette før, tok det litt tid. Vi var spente på hvor enkelt vedlikeholdet ville bli i andre land, spesielt siden planen var droppe alle campingplasser. Delvis fordi de fleste allerede var stengt for sesongen, men også fordi det ikke var den typen tur vi ønsket oss. 

Så fort vi var på veien løste ting seg likevel raskt. Å bruke mobiltelefon i Europa er blitt mye enklere, og takket være lave roaming-kostnader og Google Maps, Google og noen nyttige apper, som park4night og magicseaweed (for surfing), gikk det meste knirkefritt!
 

Turen

Vårt første stopp var i Bern, for å besøke venner. Vi var litt nervøse for å kjøre en 7 meter lang bobil i en by der vi aldri hadde vært før, men også det løste seg fint. Særlig bakruta i A 70DK og den åpne plassen i bilen er nyttige for å få en følelse av hvor mye plass man egentlig tar opp. Vi tilbragte en natt i Bern, før vi satte snuten mot Frankrike. Vi bestemte oss for ikke å følge Google Maps blindt, men å stoppe når vi fant noe som så interessant ut. Like utenfor Bern stoppet vi igjen, denne gangen for å besøke et galleri der en venn satte opp sin kommende utstilling. 

Etter å ha tilbragt ytterligere to netter på ulike steder i Frankrike på vei til sjøen, ankom vi det perfekte sted i Capbreton. En bobilplass med strøm, like ved stranda. Termometeret viste 28°C - midt i oktober- og alt var stille. Vi valgte dette stedet fordi vi har venner med barn i nærheten. Benjamin er en talentfull kunstner, og kona hans er designer for et surfemerke. Vi tilbragte noen dager med dem for å surfe og skate. Da helgen nærmet seg og området begynte å fylles opp av mennesker, besluttet vi å fortsette turen mot Portugal. 

Tiden fløy, og vi var allerede halvveis. Vi var litt bekymret for hjemturen da vi kjørte de ekstra kilometerne mot Portugal. Men ungene virket fornøyde, og tilbragte mesteparten av tiden på veien med å tegne. Selv om vi hadde med to små skjermer til å se DVDer, hadde de bare brukt dem tre ganger. Kostnadene vokste også: Bompenger er dyrt i Frankrike når du kjører en enorm bobil, men litt billigere i Spania og Portugal. 

Vi vurderte å kjøre langt kysten i Baskerland, hele veien til Galicia, men slo tanken raskt fra oss da det begynte å regne kort tid etter at vi hadde krysset grensa. Vi endte opp på stranda i Ericeira etter en lang kjøretur. Å våkne til lyden av havet føltes som en belønning etter en krevende tur. Vel, dét og været. Det var fremdeles sommertemperaturer, med 26°C i lufta og rundt 19°C i Atlanterhavet, noe som overrasket oss, siden det var kaldere da vi surfet der i juni. Bølgene var perfekte for ungene, og vi ville nok besøkt mange slike strender om det ikke hadde vært for den lange hjemreisen. Etter 5 dager pakket vi sammen og fortsatte turen. 

Vi nærmet oss Madrid, og bestemte oss for å stoppe. Også denne gangen for å besøke venner og deres familie. Timingen var perfekt: De ville gjerne vise oss rundt, ta oss med i zoologisk hage og bare henge med oss. Det var helg, og vi hadde så langt hatt én dag med regn. Men kort tid etter slo været om, og vi tok det som et tegn på at det var tid for returen.

I to dager kjempet Lilo med sterk vind på veien. Ruta gjennom det øde landskapet rundt Madrid til den franske grensa var slående vakkert, men  5°C og 80km/t vindkast fikk hele turen til å føles som en lang oppoverbakke. Vi krysset grensa sent på kvelden, og bestemte oss for å finne et sted for natten. Vi endte opp på stranda i Leucate, på en tom bobilplass. Vi fikk ikke mye søvn den natten, for vinden fikk hele bobilen til å riste, og det hørtes ganske røft ut. Neste morgen våknet vi til den folketomme stranda, og spiste frokost ved en fyrlykt på klippene. Dette var definitivt et av turens høydepunkter! 

I Sveits kunne vi se de første snøkledde fjelltoppene, og trærne hadde skiftet farge. Vi tilbragte en fantastisk natt like ved en innsjø, med en liten skogsvei over en bro, som tatt ut av en film. Mens vi kjørte gjennom de oransje, røde og gule skogene, drømte vi allerede om å finne frem snowboardene igjen. Og ganske riktig, hjemme i Salzburg møttes vi av 10 cm snø ... 

Hjem, kjære hjem

Vi hadde en siste helg før vi skulle levere tilbake bobilen, og med slike værforhold var det ikke tvil om hva vi skulle finne på! Vi kjørte opp til Obertauern, et av vår favorittsteder i Salzburg-området for snowboarding. Heisene var ennå ikke åpne, men vi hadde det moro med å gå opp og kjøre ned. Dagen etter åpnet Planai (Schladming), så da tok vi med barna for å kjøre snowboard der. Det var første gang barna var med dit, så vi avsluttet turen med å utforske nye steder i vårt eget nærområdet. Det var fantastisk å se hvor mye det er å oppdage, bare du tar deg tiden til det. 

Det er godt å være hjemme, men også litt trist. Hadde vi hatt muligheten, ville vi nok fremdeles vært på tur. Samtidig vet vi at dette ikke var vårt siste eventyr, og vi har allerede mange planer om hvilke andre land vi skal besøke. Det er så mye å se, og vi håper å tilbringe mye mer tid på veien i tiden som kommer. Så vi får se - så snart babyen er her, finner vi nok ut hvor vi setter kursen nesten gang. 

Hele turen fikk oss til å innse hvor lite man egentlig trenger for å ha det bra, og barna viste oss at det ikke er vanskelig å trives med bobillivet! 

Du kan følge The Snowboarding Family på deres kanaler:

Instagram: https://www.instagram.com/thesnowboardingfamily/

Faceboook: https://www.facebook.com/snowboardingfamily/

Nettside:  http://thesnowboardingfamily.com